Hvor uheldig går det egentlig an å bli…?

Jeg har alltid vært en slik person som «aldri» blir syk. Jeg har aldri hatt lunge-, øre-, hals- eller bihulebetennelse. Jeg vet knapt nok hva feber er. Jeg har hatt en runde med omgangssyken i ny og ne, også har jeg hatt x antall forkjølelser. Men så å si ALDRI blir jeg alvorlig syk. Min mann har egentlig, i hvert fall så lenge jeg har kjent han, vært likedan. To friske og raske mennesker som ytterst sjeldent fyller ut et egenmeldingsskjema.

Men så fikk vi barn.

Det er ikke slik at vi har blitt så mye syke etter at barna kom til verden, men ungene er jo nesten syke hele tiden! 3 ganger har jeg måtte avlyse en tur til hjemtraktene mine på grunn av syke barn, og den 4. gangen ble på nippet avlyst forrige uke på grunn av en febersyk datter. Jeg har nesten aldri holdt på min nydelige niese på 9 måneder, fordi jeg alltid er redd for å smitte henne med alle bakteriene og sykdommene fra ungene mine. Hjemme hos oss har vi hatt lungebetennelse, vannkopper, øyekatarr, tonnevis med snørr og slim fra forkjølelser, Hånd- fot og munnsykdom, bronkitt, – listen vil liksom ingen ende ta.

Men så ble jammen gubben syk også. Ikke syk-syk, men invalid-syk – det vil si han ble liggende på sofaen i halvannen måned på grunn av en vond rygg. Det er jo kjempegøy når man har 3 små barn som trenger å løftes på… Men han ble til slutt friskmeldt, og vi har levd noen måneder uten problemer.

Så kom det. Endelig. Den dagen jeg hadde lengtet så innmari etter. En mulighet til å være alene. Helt alene! Uten barn, uten mann. Bare meg selv og strikkemaskinene. I en hel helg. Å, som jeg gledet meg! I ukesvis i forveien planla jeg hva jeg skulle gjøre – jeg skulle på byen med noen kollegaer. Jeg skulle til frisøren og bli fin. Jeg skulle strikke på strikkemaskinen hele dagen og virkelig ROTE i stua uten å bry meg om nysgjerrige barnehender som roter i alt de finner.

Men hva skjer? Gubben får vondt i ryggen igjen, og kan ikke ta med seg svigers og barna på hyttetur som planlagt, fordi han ikke kan bære ungene.

Så i stede for at jeg nøt stillheten alene hjemme en hel helg, var huset stappfullt av barn, syk gubbe samt et par svigerforeldre. Misforstå meg rett – vi koste oss riktig mye. Og at svigers i det hele tatt var der var jo en enorm lettelse for oss alle, for min mann var tross alt ikke spesielt i form. Men den stillheten man får når man er helt alene i huset over lengre tid… Den lengter jeg fremdeles etter…

Men om jeg ikke fikk strikket like mye som jeg hadde tenkt den helgen, så ble det likevel strikket litt. Min svigermor tok med seg intet mer enn 3 strikket sjal hjem i bagasjen. To av dem var strikket i kashmirgarn (dette og dette), og et i Alpakka Ull.

Når svigers var sendt vel avgårde på flyet som fraktet dem hjem igjen, oppdaget jeg til min fortvilelse at jeg ikke hadde tatt bilde av sjalet jeg hadde strikket i Alpakka Ull. Det er jo nærmest blitt en besettelse, dette med å blogge om de tingene jeg lager. Derfor kontaktet jeg svigermor, og sporty som hun er, fant hun både fotoapparat, sjal og modell, og sendte bildene til meg på mail.

Tusen takk, dere er flotte begge to – både fotografen og modellen 😉

Sjalet skulle gis bort til ei heldig dame som hadde bursdag nylig. Håper hun ble fornøyd med sjalet, og at hun likte fargen.

Sjalet er strikket i Alpakka Ull fra Sandnes Garn, på en Silver Reed LK150 strikkemaskin. Oppskriften kommer jeg tilbake til senere.