Barnehagenissen

Det finnes en barnehagenisse i enhver barnehage. En nisse av det litt slu slaget. Kanskje nissen oppdager at det er litt kaldt den ene dagen. Da lister han seg bort til skapene i garderoben, og fisker ut en vott fra to ulike skap. En annen dag fryser han fælt på tærene, og gjør likedan med en tykk og deilig ullsokk – han tar en sokk fra hvert skap. Nå som nissen endelig er god og varm, kan han gå rundt i barnehagen mens han ser igjennom vinduene på barna som leker. Han har en rosa og en grå sokk på hver fot, og en rød og en hvit vott på hver hånd. Barnehagenissen er fornøyd.

Noen få ganger ser barnehagenissen et par med sokker eller votter han bare liker alt for godt. Kanskje de er ekstra gode og varme. Kanskje de er hjemmelaget. Kanskje de har en perfekt farge som matcher skjegget hans. Ikke vet jeg. Men noen ganger, altså, da tar han to like fra det samme skapet. Problemet er bare at hvis han gjør det, vet han at mødrene vil spørre de ansatte og barna om hvor de er blitt av. Da begynner de alltid å lete så fryktelig, og nissen må gjemme seg i bøttekottet i flere dager. Det vil han ikke. Derfor må han bruke magi. Han vifter litt med skjegget, og vips, så har han plantet en merkelig historie i hodet til barna som han har nasket fra.

Så kommer mammene for å hente barna i barnehagen. Hvis de ser at det er én vott som er borte, spør de barna hvor den andre votten er. Barna svarer «jeg vet ikke» – og det gjør de jo heller ikke, når en vott eller en sokk forsvinner på mystisk vis vekk fra skapet. Men når nissen har tatt to, da blir historien annerledes. Mor spør igjen: «Hvor er vottene dine hen?». Barnet svarer. «I sandkassen». «I sandkassen?», spør mor undrende. «Ja», svarer barnet, som om det var en selvfølge. «Da må du gå å hente de, da», sier mor, litt oppgitt. «Nei», sier barnet. Og etter litt frem og tilbake klarer barnet å si at vottene er gravd ned i sandkassen. Nå begynner mor å bli litt irritert. «Det kan du ikke gjøre! Du må passe på tingene dine! Vi må gå bort i sandkassen for å se om vi kan finne dem».

Denne moren, som har tre barn i barnehagen, går mot sandkassen, mens barna springer motsatt vei, den veien de bruker å springe når de skal hjem. Mammaen har i tillegg to poser med våte klær i hånden, og tre matbokser. Fulle hender, med andre ord. Hun røsker med seg en blå plastspade på veien, roper på barna og sier at de må følge etter. Barna snur, springer etter mammen sin, og hopper glad ned i sandkassen. Mor ber barnet peke ut hvor vottene ligger, og en pekefinger viser hvor de er. Mammaen begynner å grave.

Flere andre mammaer og pappaer går forbi sandkassen på vei hjem, med et barn eller to diltende etter seg. De undrer nok fælt på hvorfor  en mamma sitter i sandkassen og graver med en spade, sånn rett før middagstid. Det ser nok litt rart ut der hun sitter. Jeg skal vedde for at barnehagenissen sitter i et eller annet loftsvindu og ser på, og skratter og ler. Finner mammen noen votter? Nei.

Det er greit å skylde på en barnehagenisse, men i bunn og grunn er det nok et ivrig barnehode som skal ha skylden. Og jeg tviler ikke et sekund på at Olivia gravde vottene sine ned i sandkassen – jeg fant dem bare ikke. At det andre votteparet hun hadde ikke lengre var et par, men bare én. Vel – hvem vet hvorfor det ble slik. Men fra nå av skal jeg skylde på barnehagenissen. For han der barnehagenissen, han er veldig aktiv for tiden.

Så i går måtte jeg strikke nye votter til Olivia. Igjen brukte jeg denne oppskriften, og igjen brukte jeg et grovt ullgarn med dobbel tråd. Jeg strikket på pinne nr. 6 denne gangen, dette fordi jeg ønsket at de skulle bli en smule større enn de jeg strikket til tvillingene tidligere. Jeg hadde egentlig tenkt å pynte vottene med noe nålefiltegreier, men det ble det ikke tid til. Derfor sydde jeg på et par merker med navnet til Olivia i stede (reklame: merkelappene kjøper jeg her). Og når filmen vi så på i går kveld var ferdig, var også vottene ferdig.

Olivia var strålende fornøyd på vei til barnehagen i dag, med nye votter.

Måtte barnehagenissen være ferdig med å naske for en stund nå…