Ammeponcho

Jeg og tvillingene er på barselavdelingen, et par dager etter at tvillingene kom til verden. Alt er strålende med tvillingene, men jeg er fremdeles innlagt på sykehuset. Jeg har nemlig skyhøye verdier av ymse slag på grunn av en svangerskapsforgiftning som ikke vil gå ut av kroppen. Formen er ikke spesielt bra heller, etter en relativt tøff fødsel. Men det til tross koser jeg meg med den nye tilværelsen som trebarnsmamma. Jeg venter besøk av min søster og min bror, og har i den annledning prøvd å kle meg litt «ordentlig».

Har du gått i gangen på en barselavdeling vil du skjønne hva jeg mener med «ordentlig» 😉 Det går i tøfler, joggedress og store t-skjorter. Alle har funnet de beste (og styggeste) klærene de vet om, og tredd dem på seg etter beste evne! Behagelige å gå i, og enkle å amme i.

Når man dobbeltammer så må ganske mye blottlegges, og det er ikke så koselig når man har besøk. Jeg hadde en ponco som jeg tenkte kunne fungere fint til dette formålet, og det gjorde det forsåvidt også. Til og med min bror, som først kikket i taket og i veggen når jeg skulle amme, glemte at jeg ammet når jeg hadde en ponco som dekket alt. Problemet var bare at denne poncoen var i ull.. Og det var varmt.. Har du ammet så vet du sannsynligvis hva jeg snakker om, for når hormonene løper løpsk, gjør gjerne kroppstemperaturen det samme. Og å amme med en ullponcho i tillegg til dette, var litt i det heftigste laget for meg.

Da jeg fikk vite, en stund etter dette, at min søster ventet barn, var ammeponco noe av det første jeg tenkte på som barselgave. En ammeponco – i bomull – måtte jo være helt fantastisk. Jeg heiv meg selvsagt rundt og begynte å strikke. Etterhvert som arbeidet ble lengre og lengre, kjente jeg på meg at jeg ikke hadde lyst til å gi denne ponchoen bort, jeg hadde lyst på den selv. Jeg ammet fremdeles, og tenkte at det måtte jo være like genialt med ammeponco til meg selv nå, som da jeg var på sykehuset. Men i stede for å være gjerrig å beholde den selv, satte jeg i gang med å strikke en poncho til, parallellt med den første.

Ammeponcho nummer en gav jeg bort til min søster et par uker etter at hun hadde født. Når man er på sykehuset med et prematurt barn, der sykesøstre flyr ut og inn dørene og besøket står i kø utenfor for å hilse på den lille bylten, og mor selv forsøker å få etablert en god ammerutine, med alt som hører til – for eksempel pumping – da er ammeponcho helt genialt. Hun fikk denne poncoen som jeg har blogget om før.

En måned eller to senere ble jeg ferdig med poncho nummer to – og den skal jeg beholde selv. 🙂

Oppskriften har jeg hentet fra www.garnstudio.com. Ponchoen er strikket i Mandarin Petit på pinne 3 (vrangbord) og 3,5.