Strikket dåpsgave

Jeg er et emosjonelt menneske, og visse ting trigger meg og gir meg en stor klump i halsen. Marsjerende korps får meg til å gråte. Barnekor får meg til å gråte. Også er det en ting til.. Prosesjoner. Av en eller annen grunn gråter jeg av prosesjoner.

Da jeg skulle gifte meg var det ikke et smil om munnen min når jeg gikk opp mot alteret. Nei, jeg gjorde alt jeg kunne for ikke å grine, og hadde en sær grimase i ansiktet. Når jeg er i konfirmasjon, og konfirmantene kommer inn i kirka, er ikke jeg en av de som smiler stolt. Nei, jeg er den som ikke helt skjønner hvorfor jeg holder på å gråte, og kjemper for å ikke vise det.

Med dåp er det ikke annerledes. Det beveger meg. Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg er ikke spesielt religiøs av meg, så det kan ikke være årsaken. Jeg tror det har noe med stemningen å gjøre. For både 17. mai, konfirmasjon og dåp har det til felles at situasjonen er preget av både fest og alvor på en gang.

Så kan du se for deg dette. En moderne og romslig kirke. Uten kirkebenker, men stoler plassert på gulvet med to meters avstand fra hverandre. Tjuetalls «publikum» som knapt nok tør å si hei til hverandre. Ingen gudstjeneste. Alt med kun ett fokus. Et lite barn som skulle døpes.

Det var rørende, rett og slett. En helt spesiell dåp, veldig personlig på en måte. Alle som var til stede var der kun på grunn av dåpen. Og ordet «til tross» passer godt inn her. Til tross for korona. Og til tross for en hel haug med andre ting som jeg ikke skal skrive noe om her. Men det var nok nettopp dette «til tross» som var årsaken til at jeg fant denne dåpen veldig rørende og fin. Kanskje den fineste dåpen jeg har vært med på noen gang.

Her er gaven jeg strikket. Strikket på strikkemaskinen Silver Reed SK840 ved hjelp av DesignaKnit i garnet Alv fra ull.no.