OVERRASKELSE!!

Det er en ting jeg har hatt et ønske om å gjøre lenge: Å pusse opp rommet til Olivia. Da tvillingene trengte sitt eget rom å sove på, ble hun flyttet til gjesterommet, slik at de kunne få det største soverommet. Og slik har det blitt – hun har sovet på «gjesterommet». Joda, det har vært Olivia sitt rom, og det står «Olivia» på døra, men det har ikke sett ut som noe barnerom.

Å pusse opp er ikke noe jeg vanligvis tar ansvar for selv, for mannen min er flinkest til slike ting. Men han har nok med jobben sin og oppussing i kjelleren vår, så jeg tenkte at noe det skulle skje, så måtte jeg gjøre det. Tanken min var slik: hvis jeg brukte all den energien og kreativiteten jeg vanligvis prioriterer på håndarbeid, og flytter fokus over på oppussing, så måtte jeg vel få til noe bra!? En viss estetisk sans må jeg vel ha når jeg lager så mye håndarbeid som jeg gjør.

Jeg satt i gang med planleggingen, og kort fortalt ble dette gjort: jeg kjøpte maling til vegg og pynt, kasser til leker, CD-spiller, stoff til liftgardine, jeg rotet i stoffhaugen for å finne noe egnet til et skikkelig flott sengetøy. Jeg pusset skuffene på pulten hennes og malte dem i rød, gul og blå farge. Jeg hadde kjøpt kasser i ubehandlet tre som jeg skulle ha leker i, og malte dem i de samme fargene. Jeg malte veggene på rommet og festet på wallstickers i skogstema. Jeg sydde liftgardin i «Go Diego, Go»-tema, jeg sydde et selvkomponert sengesett med diverse tegneseriefigurer på, kjøpte et fint teppe til gulvet, monterte leselampe over senga, ommøblerte litt og pynta litt.

Jeg hadde lyst til å gjøre det som en stor overraskelse til Olivia. Jeg ville at hun skulle komme inn på rommet sitt og ikke ane at noe var på ferde. Jeg hadde malt rommet den ene dagen, også pyntet og omøblerte jeg dagen etter. Da jeg var ferdig, og jeg skulle hente Olivia i barnehagen, fortalte jeg at jeg hadde en overraskelse til henne. Hun lyste opp i øynene, og hun fortalte alle (både kjente og ukjente) hun traff på vei hjem at hun skulle få en overraskelse. Vel hjemme, med hånden trygt plassert i pappas hånd, gikk de opp trappen i stor spenning. Jeg fulgte etter, hakk i hæl.

Jeg så dessverre ikke uttrykket hennes da hun kom inn, for hun gikk jo først – jeg så bare ryggen hennes. Men det tok litt tid før hun sa noen ting. Jeg tror hun var målløs. Deretter kom det ene utbruddet etter det andre. Diego! Hello Kitty! Thomas toget! Ugle! Musikk! Stjerner! Seeeee!!

Hun har aldri vært på rommet sitt alene noensinne. Hun har alltid vært i stua sammen med oss. Men denne dagen fikk vi henne ikke til å komme til middagsbordet en gang. Hun tilbrakte lang tid på rommet i all ensomhet, uten behov for noen voksne. Og da hun skulle legge seg denne kvelden vinket hun til de nymalte lekekassene sine og sa: «God natt lego, god natt tog, god natt klosser».

Mannen min syntes i utgangspunktet ikke at det var noe vits å pusse opp rommet hennes. Han hadde planer om å gjøre noe der selv, i sammenheng med et ventilasjonsanlegg som skal oppgraderes. Men jeg er lei av å vente på ting han «har tenkt å gjøre», så jeg bestemte meg for å pusse opp rommet hennes til tross for at han syntes det kanskje kunne vente litt. Men da denne dagen var over, og han hadde sett gleden Olivia hadde over rommet, sa han: «Det var godt at du gjorde dette, Ingunn! Det var en fryd å se hvor glad hun ble».

Vellykket? Jepp 🙂 Fornøyd mamma!