Hurra for Norge og 17. mai!

Da var 17. mai over og ut for denne gang. Det er sikkert mange i dag med såre føtter og kanskje gnagsår etter nye bunad- eller uniformssko. Det er mang en penskjorte med flekker av ketsjup og iskrem, og det er sikkert gått tusenvis av penger til luftballonger og kinaputter og andre unyttige saker. Med andre ord – det har vært smil om munnen på de fleste fjes i det ganske land! I dag puster vi litt lettet ut. Bunadene er ryddet bort, 17. maiflaggene er lagt på sin faste plass på loftet, og joggebuksen sitter litt trangt rundt livet etter all den gode maten som ble spist i går.

Alt dette er i seg selv vel og bra – men en ting lurer jeg litt på: hvordan hadde 17.maifeiringen blitt uten korpsene? Som både amatørmusikant og tidligere dirigent for skolekorps, så har jeg følt på kroppen hvor mye press korpsene for å klare å holde seg i drift. Ofte er det lite velvilje fra kommunene, som fører til at korpsene må mase for å få rettigheter som bør være en selvfølge. Det må også kjempes fra alle kanter for å få det korpsene trenger for at det skal gå rundt økonomsik. Hele tiden står andre fritidsaktiviteter som konkurrenter, og korpsene står alltid igjen som den tapende part. Elevene går til fotball og håndball i steden for å møte opp på korpsøsvelsene.

Hvordan hadde det vært om korpsene hadde streiket på 17. mai? Eller om alle korpsene i hele norge plutselig krevde betaling fra kommunene for å møte opp i 17.-maitoget? Det hadde nok satt en og annen prosess i gang, kan jeg tenke meg! 🙂

Vel… Vi får være fornøyde med at det tross alt ser ut til å gå bra med både skolekorpsene og voksenkorpsene, siden det er så mange mennesker som stiller opp til 17. mai, år etter år, for å heise flagget på gamlehjem og skoler. De går marsjerende rundt i gaten og spiller «Gammel jegermarsj» og «Norge i rødt, hvitt og blått». De får mang en gammel korpssjel til å tørke tårene i øynene, og de får barna til å danse. Hurra for korpsbevegelsen, sier nå jeg!

For et par uker siden fikk jeg en bestilling på et par notevanter som skulle matche en spesifikk uniform.Garn ble plukket ut og strikkingene begynte. Det var litt hektisk før 17.-mai,  og med syke unger som skulle passes på og foreldresamtaler og huskonsert som skulle planlegges, ble det ikke så mye tid til strikking som jeg hadde planlagt. Når onsdagen kom, og jeg plutselig innså at det var helligdag på torsdagen, vel, da begynte jeg å bli engstelig for at notevantene ikke skulle komme frem i tide. Men fredag 15. mai fikk jeg bekreftelsen på at notevantene hadde kommet frem. Til min lettelse, og mottakkerens begeistrelse. Hun sa at hun var kjempefornøyd, og at fargene passet perfekt til uniformen hennes.

Hun lovet meg et bilde i full stas på 17.-mai, og det kom som bestilt i går kveld. Stolte korpsinger i nye notevotter. Takk for at jeg får dele bildet 🙂 Jeg håper at notevantene holdt dere varme på fingerene i går!

Notevantene er strikket på en Silver Reed SK280. Mønsteret på vantene finner du her