Enda en raglandgenser i kasjmir

Denne genseren er strikket med utgangspunkt i samme snitt som denne, og det er samme kunde som har bestilt begge. Snittet er altså likt, men her har jeg i tillegg lagt på litt mønster. Jeg opplevde at kasjmirgarnet jeg strikker i, ikke egner seg så godt til vrangborder. Den utvides fort, og blir lite fleksibel etter bruk, og slik bør ikke en vrangbord være. Derfor bestemte jeg meg for å strikke vrangborden i et annet garn denne gangen. Ikke bare ble vrangborden veldig pen, men det gjorde seg med litt kontraster i genseren, og et lite, men kledelig mønster på både ermer og liv.

Genseren ble overrakt min kjære svigermor på Scandic Hotel Dyreparken i påskeferien. En ferie som var hyggelig fra ende til annen, men som endte opp i vannkopper hos min eldste datter. Etter påskeferien var hun hjemme med vannkopper i en uke, før jeg kunne levere alle barna i barnehagen igjen. Noen dager senere fikk jammen den ene tvillingjenta vannkopper, og så var det hun som måtte være hjemme i en uke.

For en person som meg, som har flere strikkeoppdrag som har en frist, pluss et strikkemaskintreff å planlegge, så er det nesten krise i hjemmet når slike ting skjer. Jeg får jo ikke gjort noen ting når ungene er hjemme hele tiden.

Det til tross er jeg i hvert fall sånn nogenlunde i mål i til treffet i morgen, og det til tross har jeg også sett noen hjertevarme følelser mellom tvillingene. De har jo vært sammen nesten hver eneste dag helt siden fødselen. De også sovet på samme rom, derfor er de vant til å ha sin tvillingsøster ved sin side 24 timer i døgnet. Når plutselig den ene blir syk og den andre blir sendt i barnehagen, da skjer det plutselig noe. Amelia (hun med vannkopper) ville plutselig ikke sove på dagen. Det har aldri vært noe problem før, men nå var det bare skriking og jamring. Hun savnet Amanda. I går, da vi var i barnehagen for å hente Amanda, åpnet Amelia armene og løp mot Amanda og gav henne en skikkelig god klem. Gjensynsglede! Mor ble rørt til tårer 🙂 I går kveld, da jeg skulle smøre inn Amelia med noe vannkoppelindrende greier slik at det ikke skulle klø sånn, lå hun og jamret seg og sa flere ganger: «Vondt!». Amanda, som egentlig er en høylytt jente, som aldri kan sitte rolig eller være varsom, satt seg ned på huk ved siden av Amelia, klappet henne på hodet og sa med en varm og stille stemme: «Det går bra».

Jeg er nesten misunnelig på mine tvillingjenter. Tenk å ha sin aller beste venn ved sin side helt fra fødselen og ut hele livet sitt. For en gave de fikk da de ble født!

Vel.. Siden det er lørdag, og solen skinner på PC-skjermen med lovnader om at det kommer til å bli en fin dag, da er det vel lov til å snakke seg litt bort 🙂 Genseren er i hvert fall strikket på strikkemaskin Silver Reed SK280 i 100% kasjmir, snittet er utarbeidet på DesignaKnit, og genseren er monert på Hague Linker.