Når man tror at alt håp er ute..

For et par år siden, strikket jeg en genser til meg selv som jeg likte veldig godt (link til innlegget her). Denne har jeg brukt ganske mye, men nå bærer den preg av tidens tann. Det vil si, den har begynt å nuppe. Jeg plukker av nuppene så godt jeg kan for å holde liv i genseren, men dens storhetstid er over. Noe jeg synes er litt trist.

Derfor bestemte jeg meg for å strikke en ny genser, men denne gangen i et annet garn. Da jeg lette i garnlageret mitt falt jeg pladask for et rødt/oransje garn i Silk Mohair. Det er fint å ha klær med «knæsje» farger, til de dagene man føler for å være en fargeklatt blant alle grå og svarte klær 🙂

Genseren ble strikket ganske fort, men den ble liggende lenge. Da jeg prøvde den var jeg langt fra fornøyd med resultatet, halsen var strikket for stramt og genseren var for kort.

Etter et halvt år helt gjemt og halvt glemt, dukket den plutselig opp da jeg ryddet i håndarbeidskista mi. Da fant jeg ut at jeg skulle gi den et siste forsøk. Først rekket jeg opp halsen og strikket den på nytt. Etter det dyppet jeg hele genseren i vann, for deretter å klaske den ganske vått direkte på varmekablene på gulvet. Jeg formet genseren slik jeg ville ha den, og lot den ligge for å tørke helt. På den måten former man klærne slik man vil ha dem, og det strikkede plagget holder som regel formen ganske godt.

Resultatet gikk over all forventning! Jeg ble kjempefornøyd!

Dette er en herlig og varm genser som likevel er relativt luftig fordi den er strikket med tykke pinner. Det passer helt perfekt til en som er aktiv hele dagen. Man holder seg varm, men man kommer sjeldent til det punktet at man svetter.

Genseren er strikket i garnet Silk Mohair, og mønster har jeg hentet fra boken Stilfull strikk.