Tunika i Smart til barnehagejentene

IMG_3483Det er masse rart man kan si om småbarnstilværelsen. Både om det å være små barn, men også om det å være mamma til små barn. Barnehagestart er et kjent tema i denne forbindelsen, og sannsynligvis er det ulike oppfatninger om emnet. Jeg har hatt to økter med barnehagestart. Olivia begynte i barnehagen da hun var 2,5 år gammel. På den tiden gikk jeg hjemme med tvillinger 6 måneder, og både jeg og Olivia var veldig klar for en ny hverdag. Det var virkelig på tide for henne å begynne i barnehagen, og ingen tenkte mer på det.

Men med tvillingene. Mine siste, søte, små barn på bare 1,5 år. Jeg skulle gjerne gått hjemme med de et år til, men det er ikke alltid ting løser seg akkurat slik en ønsker. Derfor er de nå blitt barnehagebarn de også. Som en av de ansatte i barnehagen sa: «Det er ofte verre for foreldrene enn det er for barna» – og jeg tviler ikke et sekund. Det river i hjertet hver gang de ikke vil at jeg skal gå fra dem. De sier jo «mamma» med en skjærende, gråtkvalt stemme, og alt som finnes av morsinstinkt inni meg sier at jeg skal ta vare på barna mine og ikke gå fra dem når de gråter. Men jeg må jo gå – for det er andre plikter som kaller.

Men heldigvis virker det som om tvillingene er veldig klar for barnehagetilværelsen. I går, når jeg leverte dem, var det ingen som gråt. Jeg fikk et stort smask på munnen fra Amelia, før hun lystig sa «Da-da» (ha det) til meg. Jeg tenkte: «Haha. Det varer sikkert lenge. I morgen er det sikkert på’n igjen med skriking når jeg går fra dem». Men den gang ei. I dag var avskjeden like lystig. De trives i barnehagen, og har det godt der. Så da får jeg heller svelge morsinstinktet mitt som sier at de har det best hjemme hos mamma’en sin – og bare være glad for at de har det bra!

IMG_3444Hadde jeg kunne velge hadde jeg knuget barna til mitt bryst og aldri sluppet dem løs. Verken til barnehage eller skole. De kunne være i min favn for evig og alltid – og de hadde ikke trengt å vokse så fort heller. Men ingenting av det jeg akkurat skrev er spesielt normalt, det lar seg heller ikke gjøre. Det største gaven vi kan gi til barna våre, er å slippe dem løs. Slik at de på egen hånd kan prøve og feile. Så kommer de til slutt tilbake til mammaen sin likevel, for det vil alltid være trygt i hennes favn. Jeg snakker av erfaring 😉

Da Olivia var omtrent ett år, strikket jeg en tunika til henne. Jeg strikket den i størrelse 2 år, og den har jeg brukt mye. Som 1-åring brukte hun den som kjole. Nå, som hun er 3 år, passer hun tunikaen fremdeles. Passformen er simpelthen helt genial, og den er både lett og pen å bruke, både over en dongeribukse og genser som barnehageantrekk, men også helt alene slik den er, som en kjole over en strømpebukse.

Jeg har lenge hatt lyst til å strikke slike tunikaer til tvillingene også, og jeg visste hvilken jeg skulle strikke. Jeg har siklet på denne modellen i lang tid – og til slutt bar det til Sandes Garn for å kjøpe inn litt garn til prosjektet.

IMG_3481Mønsteret på tunikaene var relativt tidkrevende å strikke – man strikker nemlig med 3 farger over en del av rekkene. Det er relativt nytt for meg, men det gikk veldig bra. Så lenge det ikke blir kluss i trådnøstene (les: barnefrie omgivelser var en forutsetning), så var det greit å få det til.

Tvillingene bar tunikaene med stolthet inn på lekeplassen – og om jeg skal si det selv, så passet de plaggene utrolig bra! De skal nok bli mye brukt i løpet av den kalde årstiden som nærmer seg.

Tunikaene er strikket på strikkemaskin (LK150) på glattstrikken og resten er strikket for hånd. Jeg har strikket med garnet Smart fra Sandnes Garn, som er et utrolig slitesterkt garn, som jeg synes er helt perfekt til barnehageplagg.

Oppskriften er hentet fra dette heftet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *