Når alt går galt…

Slik er det noen ganger. Man har planer for dagen, men ingenting går som planlagt. Jeg lurer litt på hvorfor det er slik, at alt uhellet skal komme samtidig. Hvorfor kan det ikke fordeles over litt lengre tid så det ikke oppleves så voldsomt?

I min tilværelse som nesten fulltids hjemmeværende mor, er det veldig viktig å bruke den knappe tiden når barna sover til noe fornuftig. Litt alenetid for meg selv, der jeg kan gjøre ting jeg ikke har mulighet til å gjøre med de masete barna rundt meg. Som for eksempel å strikke litt på strikkemaskinen, eller å lage litt mat – i den enkle stillheten som følger med sovende barn. Denne tiden er så viktig for meg, det er som balsam for sjelen. Uten disse pustepausene i en ellers så travel mammatilværelse, tror jeg ikke at jeg hadde fungert. Det er rett og slett en nødvendighet for min trivsel! Misforstå meg rett – jeg elsker å gå hjemme med barna mine. Men det er viktig å ivareta «Ingunn» også, slik at jeg ikke blir mamma på fulltid. Det er en balanse her som må opprettholdes.

Disse pustepausene er ofte godt organisert og planlagt – jeg er nermlig veldig glad i å legge planer. De gangene jeg ikke får gjort det som er planlagt, har jeg en tendens til å bli stresset. Og når jeg blir stresset handler jeg ofte urasjonelt – og da går fort ting galt. Det var nok det som skjedde denne dagen her.

Tvillingene var endelig i seng, og jeg kunne begynne å bake brød. Kjøkkenmaskinen stod på kjøkkenbenken og gjorde jobben sin, mens jeg gikk rundt og ryddet og vasket litt. Plutselig sa det «PANG» på kjøkkenet. Jeg løp inn på kjøkkenet for å se hva som hadde skjedd, og tror du ikke kjøkkenmaskinen hadde gått i gulvet med et brak! Den sto opp ned på gulvet og fortsatte med eltingen som en helt,  til tross for både fall og en noe unaturlig stilling.

Som om ikke det var nok. Kjøkkenmaskinen hadde dyttet hele kaffemaskinen på gulvet også. Kaffebønner, kaffegrut og vann lå overalt på kjøkkenet og ut i gangen, og det var bare å komme seg ned på alle fire og rydde opp igjen. Jeg dro ut ledningene fra stikkontakten og inspiserte både kjøkkenmaskin og kaffemaskin for å se etter om det var noe ødelagt. Kjøkkenmaskinen overlevde uten varige mén, men kaffemaskinen var litt ødelagt her og der. Jeg ryddet og vasket samtidig som jeg sendte ut en del stygge gloser som ingen andre enn meg hørte. Det hjelper litt å snakke stygt når man er sint. Jeg satte ting på plass igjen, puttet ledningene tilbake i stikkontakten og krysset fingrene for at alt skulle virke. Heldigvis gikk det bra. Etter ennå flere sure miner og irriterte gester fikk jeg satt brødet til heving, og lagd meg en kaffekopp.

Nå var jeg en time på etterskudd på planene mine, men jeg satte meg likevel optimistisk ned med min Hague Linker ute i sola. Jeg skulle montering en strikket kåpe som jeg gleder meg til å ta i bruk. Men sammensyingsmaskinen spilte ikke på lag, og et enkelt monteringsarbeid tok alt for lang tid, fordi jeg måtte kjøre maskinen manuelt. Jeg har en elektrisk sammensyingsmaskin, der jeg kan trykke på en pedal, så går monteringen i en fei. Men av en eller annen grunn driver den å hopper over masker, og den eneste måten for å få det til ordentlig på, er å kjøre maskinen manuelt. Igjen en del stygge gloser, og jeg kjente en viss irritasjon bygge seg opp til et faretruende høyt nivå.

Sola forsvant fra verandaen, og jeg måtte trekke inn fordi det ble kaldt. Så forsvant den lille gleden jeg hadde for en stakket stund…

Vel plassert innendørs, med kaffekoppen trygt plassert ved siden av sammensyingsmaskinen, fortsettet jeg arbeidet. Tror du ikke jeg klarte å velte kaffekoppen utover bordet, og søle til hele den nystrikkede kåpen min med kaffe!? Kaffe + ull = dårlig kombinasjon.

Når livet er slik er det bare å legge fra seg alle prosjekter, hente tvillingene, og gå seg en lang tur med barnevognen. Jeg er takknemmelig for disse to skjønne ungene, som får meg til å le, når dagen ellers er skikkelig kjip…