Mariusgenser til meg selv

Endelig! ENDELIG er jeg ferdig! Da jeg var gravid med tvillingene begynte jeg på denne genseren, og det er jo over et år siden. Dårlig som formen var i hele svangerskapet gikk strikkingen trått. Det hastet ikke noe spesielt heller, tenkte jeg, for magen var i veien uansett – og jeg ville ikke ha passet genseren om jeg så hadde strikket den ferdig. Pluss at jeg hadde lovt å strikke en genser i konfirmasjonsgave og jeg måtte selvfølgelig strikke dåpskjole til en av tvillingene, og dåpsantrekk til begge. Jeg hadde nok å henge fingrene i, for å si det slik, og en genser til meg selv ble ikke prioritert.

Egentlig er det synd. Hvorfor i all verden strikker vi ikke mer klær til oss selv? Vi bruker hundrevis av timer hvert år på å strikke, montere, pynte og sy – og så gir vi det vekk. Det er stor glede i å gi håndarbeid til andre, og jeg kommer aldri  til å slutte med det. Men jeg skal jammen med bli flinkere til å ta meg tid til å lage noe til meg selv også i mellom slagene.

For denne genseren elsket jeg! Ull er jo bare helt fantastisk. Ikke sånn tett og klam ull som du tar på deg innerst til kroppen på kalde dager. Sånne som får deg til å svette under armene, men fremdeles fryser du på beina. Ikke sånn tung og kløende ull som henger som en kladd rundt overkroppen, som bare er i veien, og maskene hekter seg opp i alt. Nei, perfekt, lett, superwash-ull. Hjemmestrikket. Luftig, men samtidig varm. Og en fantastisk form som sitter tett til kroppen. Jeg er jammen litt småforelska 🙂

Vel… Mariusgenseren er hentet fra dette heftet fra Sandnes Garn. Garnet jeg valgte å strikke med ble Smart. Underveis angret jeg på at jeg ikke valgte alpakka i stede, men nå som jeg har prøvd genseren (faktisk har jeg den på meg i skrivende øyeblikk), er jeg glad jeg valgte Smart. Det er et utrolig deilig garn, og passer utmerket til denne genseren.

Noe trøbling hadde jeg underveis i strikkeprosessen. Å strikke frem og tilbake med mønsterstrikk er noe herk, for da må man strikke mønster fra vrangsiden. Men det går, man må bare ha litt tålmodighet. Og tålmodighet hadde jeg, og genseren ble ferdig, men den ble alt for kort. Ermene hadde jeg allerede strikket sikkert 10 cm lengre enn oppskriften mente jeg trengte, og da jeg prøvde den ferdige genseren, var jammen hel lengde alt for kort også. Jeg måtte plukke opp maskene nederst på genseren og strikke vrangbord i 10 cm til, før jeg ble fornøyd. Men da ble jeg ordentlig fornøyd også 🙂

Litt restegarn ble det når genseren endelig var ferdig. Det kommer nok et blogginnlegg om en lue snart 😉