Endelig har jeg plen i hagen!
Like før vi dro på sommerferie skrev jeg et blogginnlegg som kunne smykke seg med denne tittelen: hagemarerittet (les innlegget her). Jeg vet det er en del lesere som undrer fælt på hvordan hagen min ser ut idag. Er det fremdeles et mareritt, eller har alt arbeidet ført til noen bedring?
Da jeg skrev det nevnte blogginnlegget hadde jeg jobbet alene i hagen en stund. «Gulroten» jeg jobbet for, var at min far – som har de grønneste fingrene du kan tenke deg – skulle komme på besøk. Han skulle komme for å «sjaue», som han kalte det, og planen var at han ikke skulle returnere til sitt hjem før plenen min var sådd.
Pappa’en min kom og gikk, og i løpet av to iherdiske arbeidsdager hadde vi gravd opp drenering rundt verandaen og bort til naboens glassfibertak, vi hadde gravd opp det vi klarte av stein og grus, vi snudde og vendte på jorden, vi hentet ny jord og spadde det utover plenen. Vi avsluttet hele seansen sent på lørdagen med gjødsling, såing av plenfrø og valsing av plen.
At vi fikk til alt dette på to dager skyldes flere ting: min far er virkelig flink til å sjaue og at min mann trosset helsen sin og jobbet som en gal (hvilket endte med at han måtte hentes av legevakten på grunn av en ødelagt rygg – men det er en helt annen historie..), og fordi barnas mormor også var med, og hun jobbet som barnevakt hele tiden.
Med andre ord – denne plenen har flere folk virkelig SLITT for. Og da vi dro på sommerferie hadde frøene så vidt begynt å gro. Jeg og min far spøket om at vi burde sette opp et web-cam, slik at vi kunne følge med når plenen vokste.
Omtrent en måned senere, da vi endelig ankom vårt kjære hjem igjen etter en lang ferie, var noe av det første jeg gjorde etter at jeg hadde låst opp ytterdøra, å gå (eller var det løpe jeg mente?) til baksiden av huset for å sjekke plenen.
Og for en rugg av en plen! Det første jeg tenkte på var en skikkelig skjeggete mann! Plenen var mye tettere enn det jeg hadde turt å håpe på, og lengden på plenen var det heller ikke noe å si på. Nå har jeg riktignok ikke spesielt mye erfaringer eller forutsetninger for å si hvor mye en plenen skal vokse i løpet av en måned heller, men at jeg var fornøyd med resultatet er helt sikkert!
Men så var det den klippingen, da. Alt jeg hadde var en nemlig en sylinderklipper av en litt eldre årgang. Å klippe en langrugget plen som denne med en slik gressklipper er ikke noen enkel affære. De lange gresstrådene bøyer seg før gressklipperen får klippet spesielt mye, så man må klippe, rake, klippe, rake. Om att og om att, til plenen er sånn nogenlunde slik man vil ha den. Siden vi kom hjem har jeg klippet plenen sikkert 5 ganger – og vi har vært hjemme kun i et døgn. For hver gang blir plenen litt kortere, og nå begynner den å nærme seg et kortklipt plen.
Det er fremdeles noen partier her og der som mangler litt gress. Men det kommer vel etter hvert som plenen får gro. Vi har uansett innviet plenen med å gå barbeint på den, dratt frem badebassenget og badet i både gress og vann. Temperaturen i dag har vært helt nydelig, og jeg har sittet flere ganger i min «nye» hage og sagt til meg selv: «tenk at jeg endelig har fått meg en plen!».
Det tok bare 8 år. Men nå er den på plass!
