Hagemarerittet

Da vi overtok det huset vi bor i nå, var hagen et forsømt område. Hekken hadde vokst seg til enorme proposjoner og to av tujaen i hagen var veltet ned etter en bilkræsj, og bare dyttet på plass til tross for at de var døde. Størrelsene på tujaene, hekkene og ugrasset, pluss den enorme blodbøken som fantes i den relativt lille hagen, gjorde hagen nesten ubrukelig. Den var simpelthen dyster og utrivelig.

Vi skred til verket ganske raskt, og motorsagen ble brukt flittig for å få fjernet alt. To containere ble fylt til bristepunktet av alt hageavfallet, og en kompis hadde plutselig en haug med ved til neste vinter. Nå var hagen ryddet og klar til å renoveres.

Men jeg og min mann hadde ulik oppfatning av hva som burde gjøres i hagen. Jeg ville lage en «vanlig» hage, med grønn plen og kanskje et lite blomsterbed. Men min man tolket hagen dithen at ingenting var verdt å spare på, verken ugrass eller plen. Han løste det problemet med å kjøre pukk og singel utover hele gårdsplassen. HELE! Det var ikke en grønn flekk å se da han var ferdig. Skuffet måtte jeg innse at hagen var blitt mer motbydelig enn den var da vi flyttet inn.

Er dette en plass du kunne tenke deg å sette en solstol en fin sommerdag, med radioen på favorittkanalen, og en kaffekopp i hånden? Det er verken spesielt pent dette her, eller noe som helst innbydende – derfor har det blitt en arbeidsplass/lagerplass, i stede for en koselig hage.

I åresvis har dette irritert meg, og jeg har ikke helt visst hva jeg skulle gjøre med det. Jeg ville ha plen, men vi har hele tiden prioritert andre ting i huset. En stue som skulle pusses opp, en hagestue som skal på plass, en hel kjeller som skal flislegges. Alt mye viktigere enn en plen. Men for hvert år som har gått, har jeg blitt litt mer skuffet for at aldri plenen kan bli prioritert.

Til slutt måtte jeg gå litt i meg selv. Er det virkelig slik at man må ha mannfolk til å fikse alt? Det er jo bare en illusjon det der, at kvinnfolk ikke duger til annet enn å vaske gulv og passe barn. Så jeg begynte å gruble på om jeg skulle ta oppgaven i egne hender, og lage en pen hage kun med hjelp av kvinnfolkmuskler og ekte kvinnfolkengasjement 😉

Derfor har jeg de siste ukene jobbet med å gjøre om det min mann den gang brukte gravemaskin til – men jeg gjør det for hånd. Jeg raker vekk singel, spar singelen i en trillebår, og sprer singelen utover parkeringsplassen. Jeg raker og raker helt til jeg kommer ned til pukken som er under singelen. Da tar jeg krafsa fatt og fjerner all pukk og stein, helt til det er bare jord igjen. Deilig jord som kan gi plenfrøene akkurat det de trenger for å gi meg en flott plen.

Jeg tenker som så – andre betaler 500 kr i måneden for å trene på treningssenter. Hva hvis jeg flytter grus og pukk i stede f0r? Jeg kan love deg at det er tungt arbeid det jeg driver med, og jeg får bryne meg både på utholdenhet og muskelstyrke. Og best av alt – treningen er helt gratis!

Sakte men sikkert blir parkeringsplassen fylt med singel, og det kommer mer og mer jord til overflaten i hagen.

Etter hvert som arbeidet skrider til, og mannen min ser at jeg faktisk ikke pingler ut, har det ene oppdraget etter det andre kommet. «Kanskje vi skulle gravd ned et dreneringsrør rundt verandaen?». «Kanskje vi skulle ha montert en takrenne på naboens glassfibertak, og gravd røret bort til kummen vår? Fikser du det, Ingunn?». «Ja da, det skal jeg gjøre», sier jeg, full av iver, engasjement og såre muskler.

Jeg gleder meg masse til å kjenne grønt grass mellom tærne i egen hage. Sette på vannsprederen en varm sommerdag og se på ungene hyle av glede av den kalde spruten.

Det er bare «litt» arbeid igjen først..!

Oppfølgingsinnlegg kommer definitivt når hagen er noe å skryte av igjen! 🙂