Solskinnshistore i ekte Tid Til Overs-ånd

IMG_1604 Det er surt og kaldt ute for tiden. Regnet har kommet. Det har vært flott så lenge, men nå er det slutt. Når det er slutt på sola, er det også slutt på morroa. Ikke bare er ungene syke, men også mannen min hangler. Høsten har, som vanlig, servert oss en stor porsjon med alskens bakterier og dritt som gjør at alle er tette i nesen og er litt ekstra grinete.

Da passer det ekstra godt med en solskinnshistore!

Høsten for 2 år siden gikk jeg gravid med tvillingene. Jeg var i skikkelig dårlig form, og hadde det relativt tøft helt fra starten, og det ble bare verre jo lengre ut i svanngerskapet jeg kom. Etter en lang sommeferie, startet jeg med et nytt semester på kulturskolen der jeg jobber med godt mot, men jeg husker hvor vanvittig jeg sleit. Jeg måtte legge meg ned på gulvet ved flere anledninger. En gang la jeg meg på gulvet mens de tre messingelevene jeg hadde spilte leksen sin. En annen gang husker jeg at jeg hadde litt fri mellom to punkter i timeplanen. Jeg skrudde av lyset slik at ingen skulle se meg igjennom vinduet, la meg i en krok i mørket – på gulvet i klasserommet, og prøvde desperat å få i meg litt mat.

Heldigvis var det ikke alltid slik, men uansett om jeg hadde en «god dag», slet jeg fremdeles med kvalme, dårlig matlyst og generelt null energinivå.

Denne høsten visste alle elevene mine at jeg bare kom til å jobbe noen få måneder før jeg kom til å forsvinne ut i mammaperm. Men det gjorde ikke forholdet til elevene mine spesielt vanskelig, alt gikk sin gang, og alt gikk bra. Jeg hadde gleden av å stifte bekjentskap til to jenter som var søsken. De var over gjennomsnittet interessert i piano og de øvde godt. De var flinke, og det var en fryd å undervise dem i slike ting som står mitt hjerte nermest: Vakre Chopinvalser i moll og ørten variasjoner av Händel eller Schubert eller hva det nå var. Noen ganger kan det bli litt vel mange versjoner av «Alle fugler» og «Bjørnen sover» – og da setter man kanskje litt ekstra pris på de elevene man har som presterer bedre enn dette.

IMG_1609Ikke bare var disse elevene flinke, men da jeg hadde min siste time før jeg skulle ut i permisjon, kom den yngste jenta med en gave til meg. Hun var omtrent 12 år, og jeg forventet at det skulle være en gave som «passet» alderen: en bamse eller noe slikt. Men nei. Da jeg åpnet gaven var det to nydelige sparkebukser i den mykeste fløyel i en flott grønnfarge. På magen var det noen søte hjerterapplikasjoner. Applikasjonen var ikke lik, men likevel matchet de både den grønne grunnfargen og hverandres applikasjon. Hun hadde sydd dette selv!

Jeg har alltid har vært et følelsesladd menneske og var i hvert fall ikke mindre sådan som gravid – og jeg begynte nesten å grine da jeg fikk gaven. Det var en så uventet gest! Denne eleven hadde jeg bare kjent i et par måneder. Hun hører at jeg er gravid med tvillinger og at jeg ikke kommer til å være læreren hennes så lenge. «Ja vel, lurer på hvem jeg skal få som lærer når hun forsvinner», ville kanskje de fleste tenkt. Denne jenta fant ut at hun skulle sette seg ved symaskinen og sy noe til de to bittesmå babyene som var inni lærerens mage.

Like før høstferien hadde jeg med meg en knippe elever for å spille på en konsert. På denne konserten kom en eldre utgave av nevnte jente for å spille. Hun spilte ikke bare én sang, men tre. Det var en fryd å høre hvor flink hun hadde blitt. Jeg måtte bort for å hilse på henne etter at konserten var omme og fortelle henne hvordan det gikk med tvillingene, og hvor glad jeg var for gaven.

Jeg skulle ønske livet var stappfult av folk som henne. Folk med smil om munnen og ønske om å gjøre andre glade. Det er nok av sure og grinete folk i denne verden. Tenk hvor flott alt hadde blitt hvis vi bare var litt gode med hverandre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *