Fra tvillingfødsel til Amandaprosjekt

ameama1You’ll find a translate button on the right side of the web page. There is also a short English version of the text at the bottom of this blog post.

For 14 måneder siden var jeg høygravid, og tiden gikk utrolig sakte. VANVITTIG sakte. Jeg sov skikkelig dårlig, jeg var dødstrøtt hele tiden, og jeg var så svær som en elefant. Sistnevnte følte jeg selv, men folk sa «Er du høygravid med TVILLINGER? Så liten du er!». Jeg ble mer og mer sur for hver gang jeg hørte det, fordi jeg følte det absolutt ikke slik…

Omtrent 4 dager før den dagen vi hadde avtalt å sette fødselen i gang, begynte ting å skje. Jeg trodde vannet hadde gått, og dro til sykehuset for å sjekke. Vannet hadde ikke gått, men derimot hadde jeg så alvorlig svangerskapsforgiftning at det ikke var tale om at jeg kunne dra hjem igjen. Jeg ble innlagt med en gang, og modningspiller ble satt umiddelbart for å forløse barna. Eneste kur mot svangerskapsforgiftning er fødsel.

For å gjøre en lang historie kort: Omtrent 22 timer etter at jeg ble innlagt, ble tvillingene født. Det skjedde på den mest skånsomme måten som tenkes kan, de ble født med intakt fostersekk. Begge to! Tvilling 1 veide 2700 gram og tvilling 2 veide 2860 gram, og de var begge friske og raske. Det var verre med meg. Jeg hadde mistet over 2 liter blod under fødselen, den ene morkaka satt fast, og svangerskapsforgiftningen nektet å slippe taket. Det hele endte med en natt på intensivavdelingen på sykehuset med full overvåkning. Blodtrykket var kjempehøyt, jeg hadde feber og voldsomme skjelvetokter. Første natta etter at jeg hadde født tvillingene tilbrakte jeg sammen med leger og sykesøstre, med dren og ledninger som stakk ut både her og der. Jeg var sliten og medtatt, og tenkte ikke en gang over at jeg hadde født to nydelige barn, og at de ikke var ved min side, slik de egentlig skulle.

Uken som fulgte var jeg innlagt på sykehuset. Jeg brukte tiden til å komme meg, og tok imot den hjelpen jeg kunne få med barna. Det var godt å ha folk rundt seg som visste hva de drev med, både med tanke på nyfødte tvillinger, og en medtatt mor.

ameama2Tvillingene fikk masse oppmerksomhet på sykehuset. Jeg husker jeg gikk forbi andre slitne mødre, som dyttet på en «sykehusbarnevogn» rundt i gangene, akkurat slik jeg gjorde. De kikket på meg, slang et blikk opp i min «barnevogn», og gikk videre. Men før de rakk å få sukk for seg kastet de impulsivt blikket tilbake – og jeg kunne lese overraskelsen i ansiktet deres – det er jo TO babyer i den vognen! De smilte stort, spontant og ekte, og kom med kommentarer som «Så søte», «Å, så nydelig!», eller noe i den duren. Du kan tro jeg var stolt!

De ansatte gav også barna mine masse oppmerksomhet. Her har jeg kopiert en statusoppdatering som jeg la ut på facebook da jeg var på sykehuset med de nyfødte: «En barnepleier stakk av med jentene mine for litt fôring og stelling mens jeg spiste middag. Det varte og det rakk før de kom tilbake igjen. Endelig kom de, og barnepleieren sa: «Jeg måtte bare sitte og holde på dem en stund. De er så nydelige disse jentene dine». *Stolt mamma* :-)»

Da jentene ble født hadde de en stygg greie på hodet som de brukte som lue (se det første bilde på dette innlegget). En dag de hadde vært hos barnepleierene for å få litt mat, kom de tilbake til rommet mitt med nye luer. Rosa, hjemmestrikkede luer, en til hver. Barnepleieren sa: «Det er bare spesielt utvalgte barn som får slike strikkede luer». I det øyeblikket trodde jeg at det var pleieren selv som hadde strikket dem, men i ettertid har jeg forstått at dette var fra Amandaprosjektet.

IMG_2225Det er noe helt spesielt med de første plaggene de nyfødte har på seg. Man får et spesielt forhold til det. For min del, som var i ørska etter en tøff fødsel, skal jeg innrømme at jeg hadde store problemer med å se forskjell på tvilling 1 og 2. Men da de fikk hver sin lue var det plutselig piece of cake å se forskjell. Amanda hadde lua uten varngbord, og Amelia hadde den luen med vrangbord. Disse luene hadde de på seg hver eneste dag de første to ukene i sitt liv.

Så passende at min Amanda har fått en gave fra Amandaprosjektet.

Nå har jeg tenkt å gi tilbake – som takk til de som har startet Amandaprosjektet, som takk til alle de der ute som strikker til ukjente nyfødte, og som takk til de som strikket de to flotte luene til mine tvillinger. Varme tanker går til andre slitne mødre som ligger på sykehuset med nyfødte barn, premature barn, eller syke barn, mødre som har hodet fullt av bekymringer og engstelser – eller glede over å ha født et friskt barn – hva vet vel jeg? Jeg håper at en av disse mødrene får en liten gave fra en barnepleier, og at denne gaven er akkurat det pleddet jeg har strikket. Kanskje denne moren får et like spesielt forhold til dette pleddet, som jeg fikk til de luene tvillingjentene mine fikk? Jeg håper det.

Jeg har plukket ut en del garn som jeg har tenkt å strikke pledd, luer og sokker av, og det skal jeg gi til Amandaprosjektet. Jeg kommer også til å legge ut oppskrifter på noe av det jeg lager, slik at andre med strikkemaskin kan gjøre det samme. Det er flott på mange måter: man kan bli kvitt en del restegarn, men best av alt så kan man glede andre. Kanskje mer enn man aner 🙂

IMG_2228Dette pleddet er strikket på strikkemaskinen Silver Reed LK150 i et ganske tynt ullgarn. Jeg strikket med dobbel tråd. Teknikken har jeg lært på youtube, og det var utrolig morsomt å strikke slik – det kommer jeg garantert til å gjøre igjen!

Jeg la opp 84 masker (*3 masker i D-posisjon  og 6 masker i A-posisjon* (9 ganger), og avsluttet opplegget med 3 masker i D-posisjon). Deretter strikket jeg 16 rapporter etter instruksjoner fra youtubevideoene nedenfor. Da ble teppet omtrent 40×50 cm, noe som er en perfekt størrelse til et nyfødt barn.

Machine knit fan lace part 1 of 5
Machine knit fan lace part 2 of 5
Machine knit fan lace part 3 of 5
Machine knit fan lace part 4 of 5
Machine knit fan lace part 5 of 5

Today I have talked about the day when I gave birth to my twins. It was a rough experience, not for the twins – but for me. The twins was fit and healthy, but I had lost a lot of blood, and I had a severe preeclampsia. I ended up on intensive care that night, with someone watching over me constantly. My children were not by my side, but I was in such a bade state that I did not think twice about that.

The whole ting ended well, and some days later, my daughters got new hats from a nurse at the hospital. I said thanks, and thought that the nurse was extremely nice to knit hats to children at her work place. But later on I realised that this was hats from the «Amanda project». This is a Norwegian project that is all about knitting to the small, newborn children at the hospital. People knit small hats, socks and blankets to keep the children warm, as a free gift to the newborn and their families.

When my daughters got these hats, I actually got a special relationshop to them. First of all, this was the first thing the girls wore, that was their own. All they had used so far in their life, was clothes from the hospital. Secondly, the hat made me able to see who was who of the girls. Two newborns do really look much the same, but with different hats, that was not a problem anymore. 

I have decided to give something back to the Amanda project. I have found a bunch of wool yarn and I have knitted som blancets and some hats on my LK150 knitting machine. This blanket was knitted in the technique from the youtubelink above, and it turned out quite nice. Cast on  84 stitches (3 needles in D-position, 6 needles in A-position nine times, and finally 3 needles in D-position). I knitted back an forth 16 times, and the size turned out about 30×40 cm, perfect for a little newborn child.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *